Rommet mitt er det samme gamle, huset mitt er det samme gamle og det er bygda mi også. Forutenom noen små justeringer på ting og tang. Som f.eks ny grunnskole. Men det påvirker ikke meg noe særlig! Men jeg merker at jeg har vært borte ett år, kanskje ikke så mye med venner men med familien. Jeg føler meg kanskje litt utenfor, litt voksen, som om jeg har vokst ut av familien, men det er ikke noe jeg vil altså!
Dette er første gang på lenge at jeg har villet skrive blogg. Jeg er ikke en person som er så veldig flink til å fortelle andre rundt meg hvordan jeg sånn egentlig helt innerst inne har det. Jeg kan være fryktelig såret over noe men likevel si at det er helt greit, jeg kan bli drit sur på mine foreldre for noe men jeg forteller ikke hva den egentlige grunnen er.

Idag kom jeg hjem fra Hamar, jeg har vært hos Mari en uke. Mari som jeg ble kjent med i Thailand. Og Mari er Mari, uansett om hun er i Thailand og kalles Maliwan eller om hun er på Hamar i Norge og kalles Mari. Så rart å tenke på at vi har delt Thailand sammen, hun kunne likså godt vært noen jeg hadde blitt kjent med i Norge men da tror jeg ikke vi hadde hatt det nære båndet som vi har nå.

Men ja, jeg er hjemme i mine fine lille bygd nå, sett på min mors bilder fra sommeren og innsett at jeg ikke har sett de i hele sommer, jeg har bare jobbet og de har vært på ferietur. Det var nemlig ikke et eneste bilde av meg der, fint eller hva? Akkurat nå føles alt bare som et rot, jeg trenger faktisk at skolen starter på mandag for å få litt kontroll over fremtiden. For hvordan jobb, håndball og skole skal gå hånd i hånd! Det skal nok gå, litt stress men det skal gå. Men jeg grugleder meg til å komme på skolebenken igjen, har ikke vært på skolen siden februar og ikke på en norsk skole siden juni i fjor. Jeg skulle ønske det var slik at jeg skulle dra ut igjen. Dra til Thailand og møte vertsfamilien min igjen. Det å få mail fra de der de vil at jeg skal komme i desember og jeg må si nei er fælt. Jeg savner de så innmarri! Selv om jeg holdt på å bli gal noen ganger! De betyr så mye for meg, og de tingene som skjer med dem nå er så vanskelige å høre om nå, nå som jeg sitter i Norge. Det å ikke kunne trøste, gi en klem, snakke thai, være sammen, sitte i mors nye bil(noe som hun gjerne vil jeg skal gjøre), hjelpe bestemor, høre henne si at jeg er en thai. Det er noe jeg virkelig savner!

Noen ganger er jeg lite motivert for fremtiden, for dagen som kommer imorgen. Hva om jeg feiler? Hva om jeg gjør feil valg? Hva om jeg dumper på bilteorien eller oppkjøringen? Hva om jeg må ha flere enn to kjøretimer? Hva om jeg ikke klarer å ha et fint blodsukker?

Men jeg er sikkert ikke alene om slike tanker.
Ikke sant?

Venner for livet

For ett år siden på denne tiden var jeg akkurat kommet til Thailand... Akkuat møtt min nye vertsfamilie, begynt på ny skole, fått nye venner, spist ny mat, lært nytt språk osv. Idag er jeg i Norge, spiser kjent mat, er med gamle venner, snakker kjent språk, osv.

Jeg savner Thailand, språket, vennene, familien og maten og alt det andre. Nesten alt hvertfall.. Jeg vil møte alle de utolige menneskene så fort som mulig, men fort som mulig blir vel kanskje neste sommer? Men en person skal jeg snart møte, og det er utrolige Mari! GUD som jeg gleder meg!! Planen er at jeg skal besøke henne i August, og det bør jeg få til! Må bare kjøpe meg bilett til transport nå så er alt i boks! Jeg gleder meg sånn til å møte henne igjen! Det skal bli å morsomt! Og akkurat nå virker Thailand som den mest sinnsyke drømmen noengang så det å møte Mari igjen tror jeg vil gjøre ting mer virkelig.

Så: Mari.. Jeg gleder meg MASSE MASSE til vi møtes igjen! :) <3

Etterpå..

Jeg er hjemme, ting er ganske normalt egentlig. Jeg har ikke skrevet noe etter at jeg kom hjem, tenkte egentlig å ikke skrive noe men nå sitter jeg her og gjør det. Det er godt å komme hjem, men det er også sinnsykt rart. Thailand er der som en utrolig og uvirkelig drøm! Men jeg VET at det skjedde, beviset er språket som jeg husker å ha pratet hver dag, maten jeg har tatt med meg hjem, den utrolige familien min og sist men ikke minst alle de utrolige vennene mine som jeg nå savner så sinnsykt! Nå er alle i sitt land: Island, USA, Belgia, Venezuela, Argentina, Tyskland, Bolivia og Norge. Vi har kommet hjem til våre familier som kjenner oss så godt, men som nå kanskje ikke gjør det lenger. Jeg kjenner selv at jeg er forandret, jeg har lært noe på det året. Noe som ikke mange andre kan forstå.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, kanskje jeg skriver igjen senere. Og Kanskje ikke. Men jeg vil bare si: Jeg angrer ikke! Selv om jeg har noen kg ekstra og ikke er helt med på sladderen. Jeg angrer ikke! Og jeg oppfordrer folk til å dra på utveksling, det er bare utrolig!

Wien er stedet. Meg, Torhild og Mari. Det føles ikke ut som det er ett år siden vi siste satt her i sju timer, ikke så godt kjent og uvitende på hva som ventet oss. Men nå sitter vi her da, ett år senere, litt bedre kjent og med mange opplevelser og minner. Selv om det virker helt uvirkelig!

Tirsdag dro jeg fra Phitsanuloke, byen som har vært og er hjemmet mitt. Jeg dro fra bror, søster, bestemor og to kusiner. Mor, far og jeg kjørte til Bangkok. Jeg ga alle en klem, felte noen tårer og satte meg i bilen. Det verket i brystet og det var tusen ganger værre enn det var da jeg dro fra Norge. Ikke fordi jeg er mer glad i Thailand og sånt, men jeg vet ikke når jeg kommer tilbake! Og jeg kunne tenkt meg og være litt lengre, men nå er jeg her da, i Wien. Mens jeg kjørte ut av Phisanuloke så jeg alt som for ett år siden var helt ukjent, nytt og spennende. Nå er det kjent, det er hjemme.

I Bangkok sov jeg, mor og far på hotel en natt. Spiste god thaimat til middag og sov en urolig natt, jeg hvertfall. Mor var dårlig i magen, hun sa det var for at hun var så lei seg for at jeg skulle dra så til frokost ble det bare meg og far. Min thai-far som jeg er utrolig glad i og savner allerede! Og etter frokost måtte de dra tilbake for å dra på jobb. Jeg fulgte de til bilen og ga de klemmer, FÆLT. Jeg blir alene for ingen av mine venner har kommet enda og jeg gråter som f***, jeg vil bli med, tilbake til Phitsanulok. Det er stygt å si det, men den tiden i Bangkok ville jeg ikke tilbake til Norge, Phitloke fristet mer.....

De to dagene med AFS var helt OK. Det gikk fort, første dagen mediterte vi. Eller, vi lå på gulvet mens en av AFS folka sa ting til oss som f.eks: Husk da dere sa hade til familien i landet deres, husk da dere kom på første AFS campen, husk da dere møtte vertsfamilien deres, første dag på skolen osv. Mari og Silje gråt, det var ikke morsomt, det var bare fælt. Fullt av biler i hodet, minner, og fine stunder og personer vi har blitt så glad i men som vi nå har forlatt. Det er tungt!

Vi var oppe hele natta eller frem til halv fem ca, da våre kjære islendere dro. Det var værst å si hade til Binni, kjære kjære Binni-Boy! Etterpå sov vi, sto opp spiste herlig frokost og sov igjen. Trøtt gjeng ja. Så var det pakketid og check out. Så gikk bussen og plutselig sto vi på flyplassen. Litt avskjeder der, noen thai-familier hadde kommet dit og vi sa hade til Tyrkia og Tyskland. Heldigvis skulle også Belgia til Wien.

I Wien ble det bare en kort stund sammen før de måtte dra, de hadde nemlig fly ganske tidlig. Heldig-grisene! Så felte vi noen tårer, eller de tøffe nordmennene Mari og Silje gjorde det! Sa hade og vi skal sees igjen og de dro.

Så nå sitter Mari, Silje og Torhild i Wien, fly klokken 10:25

Siste kvelden..

Da skal det skrives blogg, egentlig kunne jeg bare sendt dere til Maris blogg. Hun skriver utrolig bra om ting som skjer nå, har det litt som henne jeg og. Men, skal taste ned litt egne ord på skjermen så dere kanskje fårstår litt bedre hva som skjer for tiden.

Helga har gått utrolig fort! På mandag så klagde jeg til Mari om at det var så kjedelig og jeg ville bare ha helg, men nå er helga slutt. Idag er mandag nemlig, jeg har ikke sett eurovision, ikke sett RBK kamp og heller ikke feiret 17.mai! Men jeg har hatt det strålende sammen med familien og en del lærere som jeg er utolig glad i og evig takknemlig for! Fredag var det "foreig language department" på skolen min som tok meg med ut, de ga gaver til meg og familien min. Lørdag er jeg litt usikker på hva jeg gjorde faktisk, men jeg vet at jeg sov sammen med Beo og hennes mor. Min super søte tante!! Som har sydd sånne pærler på kjolen min KJEMPE FINT! Og hun har gidd gaver til familien hjemme. Men hun er bare så utrolig kos!! Søndag gikk enda fortere, var på TESCO og handlet mat: nudler, snacks, "toro"poser og masse mer som er pakket i kofferten! Og på kvelden hentet min advisor meg for å ut å spise med fire andre lærere. Bare reker, i all slags former! Friterte, i sånn salat ting, grillet, tom-yam og jeg vet ikke jeg! Så sov jeg over hos henne, super kos som alltid! Og jeg kommer til å savne henne så mye.. Trist.

Dagen idag har også gått himla fort, var på skolen og mottok karakterer og et sån sertifikat fra skolen for at jeg har vært så flink! Sa hade til venner og lærere men jeg skal innom en tur imorgen også før jeg drar til Bangkok! De var så søte, jeg gråt faktisk ikke,en liten tale på thai holdt jeg også. Men åh, det er rart, jeg elsker å prate thai! Og søte søte vennen til min advisor mente at jeg var født til å være thai. Jeg digger språket og det å ikke prate det hver eneste dag blir utrolig trist!! Så om noen i Åfjord kan å prate thai så ring meg!

Ikveld er altså siste kvelden her i huset mitt, hjemmet mitt. For det er hjemmet mitt, jeg er glad i dette hjemmet også. Vi skal spise middag hjemme: kon yaii, søteste dama har laget mine favoritter! Stekt gresskar med egg, friterte grønnsaker med namgapi og and! YAMMI. Og mor sa at ikveld skal far spandere is på Swensens. Ja, jeg vet det, jeg er utrolig bortskjemt. Og jeg skal sove på rommet til bestemor og mine søsken. Siste natten, hvor ble alle nettene av? Det skulle ikke gå så fort! Vi har jo alltid hatt et hav av tid, men nå er enden her. En natt er alt, så er det Bangkok, ikke noe mer Phitsanuloke!

Jeg er trist, nervøs og glad! Trist fordi jeg forlater noe som betyr så utrolig mye for meg: familie, hjem, mat, kultur, språk og land. Nervøs: fordi jeg aner ikke hvordan det blir å si hade til de, og hvordan det blir å komme hjem å si hei. Glad: fordi jeg skal få klemme mammaen min på fredag, og pappan min, og mange andre! Og jeg skal spise norsk mat og sove i senga mi.

Det er over, året som var så langt har blitt så kort. Men jeg skal tilbake på besøk! Det blir ikke det sammen, men jeg får møtt dem. Men tilbake, det skal jeg..
men kvelden ikveld skal nytes!
Snakkes i Norge?

Regn. Regn. REGN!!

Så sitter jeg her da, og det regner. Nei det regner ikke, det øser ned! Dette er fjerde dagen det har regnet nå, først var det bare to kvelder men de to siste dagene nå har det regnet ganske mye på dagtid OG kveldstid. Jeg spiser tamarind godteri og karamell med peanøtter og drikker, og tanken som slår meg at det er Thailand som gråter fordi at jeg skal dra. Ja det er det! Hehe, snakker om å tenke høyt om seg selv da. Men søstersen har spøkt med det at når jeg skal dra kommer himmelen til å gråte (altså regne for de som ikke skjønner det). Og nå gjør den jo det da.

Idag var jeg med kusinen min på skolen, hilste på en lærer og deretter hadde hadebra lunsj med Nikki på en japans-restaurant. Nam, og METT. Vi byttet gaver og jeg fikk ett kult kort, en bilderamme, en penn fra Amerika MED lommelykt(spørs hvor bra den funker da men, hehe) og en doraemon for å ha på mobilen. SØTT. Under skoletimen så tegnet også Beo en iskrem på et ark og skrev noe om "Happy eating icecream 17.may" SØTA hun altså. Jeg fortalte henne nemlig at 17.mai er på søndag og hva vi gjør og deriblandt at barna får spise så mye is de vil og at det er de voksne som betaler. Dette likte hun, hun er jo så glad i is stakkar! Så på søndag så tror jeg vi skal "feire" 17.mai ved å dra på isbuffet. Blir saker det ja, storfeiring av Norge!!

Imorgen så skal jeg jo på avskjedsfest med lærerne mine, er litt spent på hvordan det blir. Om jeg det er noe det skal bli godt å bli ferdig med eller om jeg kommer til å grine hele kvelden! Men jeg kan vel si at jeg gleder meg, har ikke sett lærerne mine på en stund og noen av dem er jeg jo glad i! Litt annet forhold til lærerne her i Thailand enn i vesten vil jeg si..

Og ja, jeg oppdaget enda et tegn på at menn er litt høyere opp på lista her i Thailand. Jeg har jo alltid sett sånne småting rundt omkring som viser at menn er litt høyere opp på lista enn kvinner her. Fetteren til mor døde nemlig imorges, 60 år gammel, han falt på badegulvet og slo hodet og døde. Men tingen er at han er den eldste sønnen (tror jeg, han er hvertfall eldre enn mor og hennes søsken) til den eldre broren til Koon Yaii, så alle skulle visst komme i helgen så skulle de dra sammen til Pichit hvor han bodde. For søstersen sa det at alle kom for å si hadet til meg, så forklarte hun at de skulle på sånne minnestunder som jeg kaller det. Så jeg spurte: "Hadde de kommet om det ikke hadde vært minnestunder?" Nei, det hadde de ikke for de er så opptatte. SÅ forklarte hun at han som døde var den eldste sønnen til storebroren til Koon Yaii. Og det var viktig at han var eldre og at det var en han. Hadde ikke vært det samme om han hadde vært hun nei. Dette synes jeg fortsatt er rart etter nesten ett år med det, at menn er høyere ansett enn kvinner. Det er så rart, annerledes. Men det er sånn det er her.



Dorian. Den stinkende frukta som smaker litt godt, men den stinker..



Nikki på healthy road, og spiser kreeem og caramelfrappe . Amazing girl! :)


Healthy road, heh, der er det aerobic og sånt.



Mine nye skoo, ikke 200 norske kroner en gang. Deilig



En av de nye kjolene mine :) Jeg fikk to sydd, de har samme design men den andre er i rød thai-silke..

En uke

Om en uke fra imorgen så skal jeg, far og mor kjøre til Bangkok og sove der en natt før vi skilles.

Nå sitter jeg på kjøkkenet i mine fine thai-bukser som Koon Yaii (bestemor) ga til meg på bursdagen min, vifta står på og jeg hører på de låtene jeg har dilla på nå! Men flere ganger om dagen så surrer det tanker i hodet mitt om at dagene mine her er snart over. Og det er trist, for jeg vil lære mer! Som f.eks thai-dansing, jeg kan pittelitt men jeg vil kunne mer! Jeg vil lære mer matlaging, jeg har lært noe hver dag nå for jeg tror det har gått opp for dem også at jeg skal dra. Så er det språket da som jeg synes er fantastisk! Det er ikke det at det er så fint som fransk eller italiensk, men jeg liker det, jeg liker å høre det og prate det! Og det er det som teller, jeg kommer til å savne det masse, det å bare prate thai hver dag med familien. Jeg kommer også til å savne huset jeg bor i og maten jeg spiser, jeg gleder meg på en del norsk mat men jeg kommer til å savne mye av det vi spiser her! Vi spiser jo ikke bare thai men også kinesisk, vietnamesisk og japansk. Spennende!! Alt er spennende, selv om noen dager er fyktelig kjedelige, slik som nå.. For akkurat nå er jeg mellom Thailand og Norge. Og det er kjipt! Jeg vil ha familien min i Thailand OG den jeg har i Norge, som Ole Brum sa: " Ja takk, begge deler."

Familien prater også en del om det at jeg skal hjem, og det er trist. De sier flere ganger at jeg kan jo bli ett år til å studere! Og de spør om jeg kommer til å savne dem, og sier jeg må ikke glemme thaien min og ja!! Det å prate om å dra er rart, trist og nervepirrende. For jeg gleder meg jo på å hjem, jeg tenker på alle de kejnte ansiktene jeg ikke har sett på ett år, eller 11mnd da. Men så er det de ansiktene jeg har sett i 11 måneder, de som er blitt kjente. Det er så trist og fælt å reise fra dem.

Men jeg skal nyte de siste dagene min her med familien, og tenke som en annen utvekslingselev skrev: "Man skal være glad det skjedde og ikke trist for at det ender."